Jeg var akkurat innom nettsiden min en tur. Når det er lenge mellom hver gang glemmer jeg litt hvordan den ser ut. Hva er det egentlig som står der? Å besøke egen nettside er som en liten innsjekk med hvem jeg er og hva jeg gjør.

Når jeg kikker på min egen side kjenner jeg at jeg blir stolt, imponert og glad. Det er jeg som har laget denne siden. Jeg har bestemt alle detaljene. Alle fargene. Alle bildene. Alle tekstene. Og jeg har krydret siden med bilder av meg selv. Mange av dem er selvportretter.

Gjensynet med selvportrettene minnet meg på den gangen ei dame kommenterte på et bilde på Instagram at "du er visst glad i å vise deg fram, du". Hun hadde lagt igjen noen flere kommentarer her og der, alt sammen viste tydelig at hun ikke likte det hun så eller det faktum at jeg hadde mange bilder av meg selv og i hennes øyne så ut til å like å vise meg fram.

Der og da slettet jeg kommentarene og kjente med hele meg at ingen skriver sånn om de har det bra. Jeg tok det altså ikke personlig, jeg ble ikke såret eller skremt, og jeg sendte dama en kjærlig tanke og håpet hun får det bedre med seg selv så hun ikke føler behov for å uttrykke seg sånn på internett (eller noe annet sted).

Men det er dette vi frykter, ikke sant? Å bli hengt ut for å være en sjældigger. I oppveksten, og kanskje særlig ungdomstida, var sjældigger noe av det verste vi kunne bli kalt. Det var en særdeles slem form for sosial kontroll blant ungdommene å slenge ut "er du sjældigger eller?". Jeg kunne glimte til med leken oppførsel nå og da og jeg husker fremdeles rødmen og skammen ved å få slengt "er du sjældigger eller?" i trynet, fulgt av himling med øynene og fnising mellom jentene. Tenk å ha oppført seg på en måte som fikk de andre til å tro at jeg digga meg sjæl!

Du skal ikke tro du er noe. Og du skal i hvert fall ikke digge deg sjæl. Skal du være god til noe, skal du sørge for å ha så beskjeden framtoning rundt det og snakke deg selv og ferdighetene dine så langt ned i gjørma at du i hvert fall ikke kan bli beskyldt for å like det du selv lager. Eller deg selv.

Like det jeg lager? Like meg selv? Neida, langt ifra. Jeg er da ikke sjældigger!

Jeg har utviklet meg siden jeg var 13-14 år. Heldigvis. Jeg er tryggere i meg selv enn jeg var da. Og jeg vet med 100 % sikkerhet som sitter bunnsolid i hjertet at hvis noen har behov for å si noe i retning av "hvem er det du tror du er" eller "er du sjældigger eller?", så handler det alltid om dem og aldri om meg. Det handler om deres usikkerhet. Deres frykt. Deres skam. Og behovet for å si det høyt eller skrive det på internett kommer av at de ikke har det bra og at de føler seg kontrollert til å holde seg selv nede og tilbake. Det er lett å mislike noen som lever seg selv fritt og fullt ut når man selv føler seg bundet og liten.

Det er helt greit å like det du lager. Elske det. Det er helt greit å like deg selv. Elske deg selv! Vi burde være sjældiggere, hele gjengen. Selvfølgelig burde vi det. Dette er et av de få tilfellene hvor ordet burde er helt på sin plass.

Det er lov å være sjældigger.

Det er lov å være superfornøyd med egen innsats og egne resultater.

Det er lov å være superfornøyd med seg sjæl.

Det er lov å være stolt.

Det er lov å vise seg fram.

Det er lov å vise fram noe du er fornøyd med.

Det er lov å digge å vise fram noe du er fornøyd med.

Og sist, men ikke minst så er det lov å digge å vise fram seg selv.

Frykten for å bli dømt for det vi skaper og hvordan vi viser fram det vi skaper og oss selv, må aldri få lov til å holde oss tilbake. Er det gøy å få en kommentar som drypper av seig giftighet? Nei, det er det ikke. Men det er heller ikke noe vi trenger å føle så mye rundt, og det er viktig å huske på.

Er det kommentarene i seg selv, eller er det følelsen av skam og litenhet du vil kjenne på om du du får sånne kommentarer, du frykter?

Den sosiale kontrollens makt er basert på at vi føler og reagerer på at det som rettes mot oss. Hvis du skammer deg, gjør deg selv liten og gjemmer deg, så vinner kontrollen. Ikke den som utøver kontrollen der og da, det mennesket har allerede tapt ved å være så liten i eget liv at de må prøve å gjøre andre like små. Men mønsteret vinner. Og du taper.

Hva er du taper? Selve livet. Friheten til å være deg selv og uttrykke deg selv på din helt unike måte, fullt ut. Og med det berøves også verden fra det bare du kan gi fordi bare du er deg.

Det er aldri er andres ord som bygger deg opp eller holder deg nede. Kun du sitter med den makta. Velg hvordan du bruker makta di.

.............

Bildet over er et jeg har tatt og redigert. Jeg elsker bildet og jeg er stolt av det. Så vet du det. Jeg er en sjældigger og hella fornøyd med å være det.