Be om hjelp, sier vi til dem som sliter mentalt og emosjonelt. Be om hjelp, sier psykiatere, leger og representanter for institusjoner som kan hjelpe. Be om hjelp, sier vi som har opplevd at nære og kjære har valgt døden, i håp om at andre skal slippe å oppleve den samme sorgen.

Det er bare det at ikke alle er i stand til å be om hjelp. Ikke fordi de mangler stemmebånd, men fordi de rett og slett ikke forstår at det er mulig å få hjelp.

Dette snakkes det ikke om (i hvert fall har jeg aldri sett dette skrevet om noe sted i forbindelse med mental helse eller forebygging av selvmord) og det kan få - og får - fatale konsekvenser. Og hva som enda verre er, det ser ikke ut til at psykiatrien er klar over at det finnes mennesker som ikke er i stand til å be om hjelp.

Tidlig i morgentimen den 20. november 2018 trakk min lillesøster sitt siste åndedrag. Hun gjennomførte det hun hadde prøvd på flere ganger fra hun var tenåring. Hun tok sitt eget liv.

Helt fra jeg fikk dødsbudskapet, og lenge før obduksjonen kunne bevise hva som hadde skjedd, visste jeg at døden var selvpåført.

Marianne, som min lillesøster het, gikk til psykolog og hadde nylig begynt i traumebehandling i regi av DPS da hun tok sitt eget liv. Like etter at hun døde ble det igangsatt en intern granskning og etter at denne var gjennomført fikk jeg tilsendt resultatene.

Jeg var gjennom tilsvarende behandling selv noen år tidligere og var derfor klar over at alle som gjennomgår slik traumebehandling skal ha sin egen terapeut så lenge traumebehandlingen pågår, nettopp fordi det er heftige saker. Jeg kan også bekrefte fra egen erfaring at det virkelig er heftig og at det er god grunn til at ekstra støtte i form av egen terapeut er påkrevd.

I rapporten etter interngranskningen fikk jeg vite at Mariannes psykolog var sykemeldt over en lengre periode, omtrent fra da traumebehandlingen startet. I stedet for å oppnevne en vikar som kunne støtte Marianne gjennom behandlingen hadde det blitt tatt en avgjørelse om at hun selv kunne be om en vikar dersom hun kjente behov for det.

Det var her jeg satte kaffen i vrangstrupen og spyttet kaffe mens jeg utbrøt “Kan de ingen ting om dypt traumatiserte mennesker?”. Jeg visste nemlig umiddelbart at Marianne aldri i verden ville bedt om vikar eller om hjelp på noen som helst annen måte. Ikke fordi at hun var unik på den måten, men fordi at mennesker som er så traumatiserte og som har følt livet og samfunnet så brutalt som hun gjorde, ikke er i stand til det.

Hvordan jeg kan være så skråsikker på det? Jeg har vært der selv. Jeg vet hvordan det er.

Jeg har akkurat lest ferdig boken “Uelskbar - om psykopater, narsissister og andre relasjonstyranner” og jeg syns forfatter Harald Vestgöte Kirsebom beskriver konsekvensen av å leve med en relasjonstyrann meget godt. Jeg, som vokste opp i en ekstremt dysfunksjonell familie med en far som var psykopat, kjenner igjen mye av det som beskrives i boken (som jeg forøvrig varmt anbefaler).

Pappa var en klassisk psykopat. Han hadde selvfølgelig ingen diagnose, men oppførselen hans levnet ingen tvil hos oss som vokste opp med ham som far eller hos hun som lenge var hans livspartner.

Pappa brukte alle triksene som beskrives i “Uelskbar”. Splitt og hersk innad i familien. Trusler og vold. Emosjonell utpressing. Han framstilte seg selv som offeret i familien, misforstått og dårlig behandlet av alle, men han var også den eneste som var verdt noe. Han var uforutsigbar og vi visste aldri hva vi kunne bli straffet for. Det kunne være noe han ikke reagerte på eller til og med lo av dagen før. Alle som levde med ham ble gjennom alle disse årene fortalt og vist hvor verdiløse vi var.

Pappa var også rusmisbruker og rusmisbrukerens egoisme i kombinasjon med psykopat-personligheten gjorde omsorgssvikten total. Hvor var mamma i alt dette, lurer du kanskje på nå. Hun var hans hjelpeløse offer, i mange år ute av stand til å bryte ut av den totale kontrollen han hadde over henne.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvem pappa var og hva han gjorde. Poenget her er ikke alle grusomhetene en psykopat kan ty til, men konsekvensene av å vokse opp i slike omstendigheter og hvordan det følger deg gjennom livet og kan gjøre deg ute av stand til å be om den hjelpen du så sårt trenger.

Når du vokser opp i slike omstendigheter sitter du igjen med en total visshet om din egen verdiløshet og at det er deg det er noe galt med. Det eneste du vet om er at mennesker og verden ikke er til stole på. At det som er hyggelig og trygt når som helst kan vende seg mot deg og bli veldig skummelt og farlig. Alle instinkter er fokusert på å beskytte deg fra andre mennesker, og aldri la dem slippe for nærme innpå. Denne verdensforståelsen blir så total at du blir hjelpeløs. Hjelpeløs på den måten at du ikke er i stand til å forstå at det finnes hjelp. Hjelpeløs fordi du vet at du er så verdiløs at ingen virkelig kan ha lyst til å hjelpe. Hjelpeløs fordi du aldri har kjent noe annet enn frykt og mistillit, så du vet ikke om at det finnes en annen måte å eksistere på. Hjelpeløs fordi du kanskje ikke engang tror på at du kan føle deg annerledes, uansett hvor mye hjelp du får.

En gang hørte jeg følgende i sammenheng med å følge drømmene sine: Hvis du ikke tror du kan få drømmejobben, søker du heller ikke på den.

Sammenligningen er banal, men samtidig et godt bilde på hjelpeløsheten, beskrevet på en måte som alle som ikke har vokst opp med en psykopat og kjenner den ondskapen på kroppen kan forholde seg til. Når du ikke tror på eller vet om at noe er mulig, så går du heller ikke for den muligheten.

Videre, hvis du vet (eller frykter) at du virkelig er verdiløs og en byrde for andre, da gjør du alt du kan for å unngå å plage omgivelsene. Du går ikke til fastlegen og sier at du sliter med angst. Du drar ikke på legevakta før kollegaene dine insisterer, selv om du har sterke smerter. Du forteller ingen om den dype emosjonelle smerten du lever med. Og du ber i hvert fall ikke om å få vikar når psykologen din er sykemeldt i flere måneder.

Alle som har levd noen år som menneske har opplevd at verden, og våre medmennesker kan være brutale og si og gjøre ting som sårer. Når du har vokst opp i en situasjon som min og enda ikke har helbredet dypt nok til å finne solid indre trygghet, så blir alle stygge blikk fra tilfeldige forbipasserende en bekreftelse på at verden er ond, at mennesker ikke vil deg vel og at du er verdiløs.

Når du fokuserer på noe så ser du det overalt, det er slik hjernen vår virker. Derfor, når du ser etter beviser for at du må passe deg for andre mennesker, så vil du finne det. Hvis du desperat ønsker at andre skal vise deg at du er verdifull, og frykter at de skal vise det motsatte og avvise deg, så vil du - for å holde deg selv så trygg som mulig i din sårede tilstand - nesten utelukkende finne avvisning og beviser for din verdiløshet. Nesten alt vil bevise din frykt, selv ting som ikke har noe med deg å gjøre i det hele tatt. Nye relasjoner kan virke lovende, men før eller siden vil alle vise sin svikefullhet. Det tryggeste er isolasjon. I det minste emosjonell isolasjon, dersom du virker såpass at du klarer å ha en jobb og noe som ligner et normalt liv.

Med dette kommer ennå en vond erkjennelse. Hvis så mange behandler deg dårlig så må det betyr at det er sant at du er verdiløs. Og hvis du er den personen i verden som er verdt mindre enn alle andre, da har andre rett til å behandle deg dårlig, ikke sant? Kanskje de til og med burde det, så du ikke begynner å få skrupler om at du er verdt noe. I denne forståelsen tillater du mye dritt fra andre, som selvfølgelig beviser og sementerer det du allerede tror og frykter.

Personer som har blitt indoktrinert til å tro på at de er verdiløse, i veien for alle og kanskje til og med en byrde for alt og alle, vet ikke nødvendigvis at slike tanker ikke er deres egne. De vet bare at dette er sannheten. Den grusomme, skamfulle sannheten. Hvis de vet at disse tankene kommer fra omsorgspersonene så hjelper ikke det nødvendigvis på noe som helst. Skammen er like stor. Og sannheten er like stor. For de som brakte deg inn i verden og skulle være trygge og elske deg, de ville vel ikke sagt at du var verdiløs hvis ikke det var sant?

Jeg har minner fra noe som virker som et helt annet liv, det er så lenge siden nå og jeg var så såret den gangen. Minner om ulike mennesker som med ujevne mellomrom spurte meg “er det noe jeg kan hjelpe deg med?”, “hva trenger du fra meg (eller denne hjelpeinstansen)?”, “er det noe jeg kan gjøre for deg?” eller varianter av slike spørsmål. Og jeg husker hvor uforstående jeg var til alle slike spørsmål og hvor ute av stand til å svare jeg var. Jeg svarte alltid ting som “nei”, “ingenting”, “jeg har det bra”, “det går fint” eller andre ting som forsikret spørreren om at jeg ikke hadde intensjon om å være i veien for dem. Altså, til og med når mennesker, inkludert psykologer og psykiatere, spurte meg rett ut om jeg trengte hjelp så var jeg ikke i stand til å si ja.

Jeg var i det psykiatriske systemet i flere omganger over mange år uten å være i stand til å be om hjelp, fordi jeg ikke trodde det var mulig, og fordi jeg var mer opptatt av å unngå å være i veien for psykologer og psykiatere som garantert hadde sykere mennesker enn meg å ta seg av.

Jeg visste at jeg hadde det vondt, men jeg trodde det var meg det var noe så grunnleggende galt med at hjelp eller helbredelse var umulig. Jeg trodde rett og slett jeg bare var sånn. Jeg var ikke i stand til å be om hjelp, og andre med samme forståelse som jeg hadde er ikke i stand til å be om hjelp, for de vet ikke at hjelp finnes. Men de kan være i stand til å gjøre slutt på egen smerte og den imaginære byrden de er for omverdenen ved å ta sitt eget liv, slik som søsteren min gjorde.

Det er mye mer jeg kunne ha skrevet. Detaljer fra egen oppvekst og følelsen av å leve med den grusomt vonde og skamfulle følelsen av å være verdiløs. Flere historier fra erfaringene mine i psykiatrien. Om ting som har hjulpet og ikke hjulpet. Meninger om hva som kunne ha reddet lillesøsteren min. Det skal jeg ikke. I stedet skal jeg avslutte med to ønsker og en historie om at ting kan gå riktig så bra, selv for noen som har hatt et skikkelig dårlig utgangspunkt.

Ønske nummer én.

Jeg skulle ønske at psykiatrien, NAV og alle som jobber i alle mulige slags hjelpeinstanser visste at det finnes mennesker som ikke er i stand til å be om hjelp, hvordan de kan identifisere dem som sitter så fast i dype traumer eller vrangforestillinger at de ikke er i stand til å be om hjelp, og hvordan de kan hjelpe dem til en ny forståelse av seg selv.

Basert på både egen erfaring, lillesøsters erfaring og historiene til mange andre, så holder det ikke å ha kommet seg på innsiden av systemet og få en psykolog. Det er slett ikke sikkert at den som sitter på den andre siden av bordet, med skriveblokka i hånda, ser, forstår eller er i stand til å hjelpe.

Jeg skulle ønske at når en situasjon som søsteren min sin oppstår, at fagpersonene skjønte like raskt som meg, at det absolutt ikke er godt nok å be vedkommende ta kontakt hvis de trenger en vikarpsykolog. Selv ikke hvis personen blir spurt om det er en grei løsning og sier ja til det.

Mennesker som virker som de har kontroll på livet, er reflekterte og veltalende, deler åpent om det de har vært gjennom og alt i alt ser ut til å klare seg ganske bra kan samtidig være helt ute av stand til å sette ord på det aller vondeste og be om det de trenger aller mest. Jeg skulle ønske at de som jobbet med vår mentale helse visste det.

Ønske nummer to.

Jeg ønsker meg et varmere samfunn. Et samfunn der vi ser hverandre og viser hverandre omsorg. Når jeg snakker om å gjøre verden til et bedre sted så er det dette jeg snakker om. Det er noen missing links i samfunnet vårt som vi sårt trenger. Vi trenger å skravle med naboene våre i oppgangen, eller over hekken. Vi trenger å ta risikoen på å bli avvist og stille litt dypere spørsmål så den vi prater med får muligheten til å føle seg sett (og du får mulighet til å gjøre en forskjell). Vi trenger å tørre å være litt mer inkluderende enn det vi nordmenn er komfortable med. Vi trenger hverandre.

Å gjøre verden til et bedre sted handler ikke om å bryte ut fra jobben og lokalsamfunnet og snakke på store scener foran tusenvis av beundrere. Jeg mener at vi gjør en større og viktigere jobb ved å være mer til stede i livene våre. Mer til stede for familie, kollegaer, naboer og til og med i tilfeldige møter med fremmede. Hvis hver og en av oss klarte å møte verden og våre medmennesker med bare litt mer varme, litt mer tilstedeværelse og litt mer raushet, da ville verden ganske raskt se veldig annerledes og mye bedre ut.

En historie om at ting kan gå riktig så bra

Kanskje du som leser dette selv sliter med etterdønningene av å ha vokst opp med en psykopat eller med omsorgssvikt. Eller kanskje du kjenner noen som har det veldig vondt mentalt og emosjonelt. Her har du min historie, eller i hvert fall litt av den, som viser at livet kan bli vakkert og at helbredelse er mulig, selv når utgangspunktet er skikkelig dritt.

Over har jeg skrevet om det å leve med den vonde og skamfulle vissheten om å være verdiløs. Jeg har hatt ekstrem angst, dype depresjoner og merkelige reaksjonsmønstre verken jeg eller andre har skjønt noe av. Jeg har fått noen diagnoser av tidligere behandlere og så har jeg forkastet noen ekstra diagnoser de ville slenge på toppen. Hvem vet, kanskje de ga meg diagnosene på papiret selv om jeg nektet å ta imot. Det spiller ingen rolle.

Lenge etter at jeg ble voksen, fikk barn, studerte, jobbet og startet egne bedrifter hadde jeg det så vondt at jeg ikke ville leve lenger. Jeg ville ikke dø, jeg orket bare ikke å ha det så vondt lenger. Med “så vondt”, mener jeg en emosjonell og mental smerte som spiste meg opp og som aldri så ut til å gi meg noen pause. Jeg ble bare mindre og mindre samtidig som smerten ble større og større.

Ingen av diagnosene jeg fikk var relevante bortsett fra den jeg ga meg selv og til slutt insisterte på å få hjelp for; kompleks PTSD.

Hva var det som hjalp? Flere ting over mange år. Å helbrede en hel barndom, en hel oppvekst, er noe som tar tid. Det er viktig å vite det i et samfunn som er besatt av quick fixes.

Terapi og helbredelsesprosesser blir omtalt som noe smertefullt, men det trenger ikke å være det. Ikke alltid i hvert fall, og den kortvarige potensielle smerten er bedre enn smerten fra traumene som aldri blir borte av seg selv. Vi må aktivt gjør noe for å helbrede dem.

Noe vet jeg helt sikkert etter å ha vært gjennom min egen helbredelsesreise og etter hvert også vært så heldig å få hjelpe andre gjennom sin. Helbredelse og frigjøring fra det som har vært er alltid mulig.

Jeg har et nydelig liv med nære vennskap og andre fantastiske relasjoner. Jeg har en dyp indre trygghet. Jeg føler dyp kjærlighet til og omsorg for meg selv. Jeg er ikke et resultat av traumene jeg har blitt påført, jeg er fri. Jeg elsker livet og jeg har tillit til at mine medmennesker i hovedsak er gode og vil meg vel. Jeg har det skikkelig bra.

Jeg er ikke noe superunikt tilfelle. Det jeg kan få til, kan alle få til. Men sannsynligvis ikke alene, for mennesker trenger mennesker. Og vi trenger hjelp til å se oss selv og forstå oss selv på en ny og sunnere måte.