Med press i hodet, en følelse av å være sjøsyk og føle at hele verden kaster på seg, smerter i magen, smerter i ledd og muskler, angst og dirrende uro jobber jeg på. Med daglig neseblod, merkelig (og skremmende) hukommelsessvikt, panikkanfall og dårlig søvn jobber jeg på. Jeg skal bare. Jeg har ting å gjøre. Mål å nå. Drømmer som skal oppfylles. Jeg kan ikke ta hensyn til at kroppen ikke vil, for jeg vil. Jeg vil så mye.

Mest av alt vil jeg ikke føle, ikke tenke, ikke være i meg selv, i min egen kropp eller i mitt eget sinn. Jeg jobber på mens kroppen skriker i et forsøk på å ikke kjenne etter, jobbe meg selv verdifull og slippe å føle alt jeg føler. Kræsjlandingen kom til slutt og den var brutal. Kroppen gikk ut i total streik og jeg hadde ikke lenger noe valg. Jeg måtte roe ned. Jeg måtte være. Jeg måtte føle.

Flere år på rad hadde jeg lovet meg selv at jeg skulle ta det rolig til neste år. Jeg skulle bare gjøre ferdig noen prosjekter og tjene nok penger til å gjøre meg fortjent til det først. Jeg ble aldri ferdig med det. Prosjektene tar aldri slutt. Pengesekken ble aldri stor nok til at jeg fortjente det. Det er aldri riktig tidspunkt for å tenke på ting som hvile og egenpleie. Ikke når du er i den modusen der.

Jeg var 40 år da jeg så at alt jeg hadde jobbet for endelig var i ferd med å løsne og businessen min begynte å bli stødig og stabil, med god og stadig voksende inntekt. Og det var det samme året kroppen min begynte å protestere så høylytt at jeg begynte å bli redd. Jeg fryktet hjernesvulst med alt neseblodet og hukommelsessvikten. På tampen av året, dette var i 2018, valgte lillesøsteren min å avslutte livet. Sorgen var det som fikk kroppen min til å gå i totalnekt. Nå tålte den ikke mer.

Jeg hadde ikke lenger noe valg. Det var ikke lenger mulig å presse på. Jeg tilbrakte mesteparten av 2019, 2020 og første halvdel av 2021 i sofaen og på senga. Jeg hadde fått pusteproblemer og et hjerte som slo i full galopp, kronisk hoste (veldig festlig i en corona-panisk tid), smerter i hele kroppen, bomullshjerne og fatigue. Jeg var hos spesialist etter spesialist. Friskt hjerte. Friske lunger. Ingen skader på ledd, ingen betennelser i kroppen. Jeg ble mer og mer frustrert over et udugelig helsevesen som tydeligvis ikke kan noen ting samtidig som jeg fikk større og større helseproblemer og klarte og tålte mindre og mindre.

Sommeren 2022 fikk jeg time hos revmatolog. Ikke hvilken som helst revmatolog, selve overlegen på Diakonhjemmet. Endelig skulle jeg få vite hva som var galt med meg. Etter en grundig undersøkelse var legen sikker i sin sak. Ingen leddskader. Ingen artrose. Ingen betennelser. Fibromyalgi.

Jeg kunne ikke så mye om fibro, men etter å ha gravd godt i fordommene mine konkluderte jeg med “innbilte smerter”. Jeg ble sendt hjem med beskjeden “sørg for å sove godt og så setter jeg deg på venteliste til fibro-kurs”.

Jeg latet som om diagnosen ikke var riktig. Googlet ikke. Tok ingen nye hensyn. Overså hele greia. Men én ting overlegen på Diakonhjemmet sa til meg tok jeg med meg: “Det er veldig ofte mennesker som har traumer fra barndommen, som har lært seg å overkjøre kroppen og blitt ja-mennesker som tar på seg for mye som utvikler fibromyalgi”.

Det er det nærmeste noen har kommet i å beskrive min helsereise i én setning. Akkurat sånn er det.

Jeg var på kurs om fibromyalgi og kroniske smerter forrige fredag. Det var mildt sagt en øyeåpner og jeg vil dele noe av det med deg.

Først om smerte. Det finnes tre typer smerte. Ved den første typen har det blitt skade på vev eller skjelett. Et sår, et brukket bein, den slags ting. Her har smertestillende har god virkning. Den andre typen smerte er nerveskader eller skader i hjernen som påvirker nervesignaler. På denne typen smerter har smertestillende bare moderat virkning. Den tredje typen smerter er smerter der det verken er skade på vev eller nerver. Smertestillende virker ikke på denne typen smerter.

Det var overlegen på Diakonhjemmet som holdt kurset. Alle typer smerter er like reelle, sa hun. Smertene i den tredje kategorien er ofte sterkere enn i de to første. Og ekstra frustrerende er det at man ikke får pauser fra dem fordi smertestillende ikke virker. Man kan ha én, to eller alle tre smertetypene samtidig. Hun avsluttet smerte-delen av kurset med å si at de tre smertetypene burde være allmennkunnskap, men at til og med leger ofte ikke vet dette. Nå har jeg delt det med deg, så nå er vi noen flere som vet det.

Smerter som ikke kan forklares med skade på vev eller nerver tar gjerne tid å finne ut av fordi det letes etter synlige og målbare forklaringer på smerten først. Legene vil behandle det de kan behandle og utelukke ting som kan bli verre om det ikke behandles før det konkluderes med at smertene skyldes den tredje smertetypen. Det betyr ikke at det ikke finnes biologiske/fysiske bevis på den tredje smertetypen. Jeg har nå lært at det gjør det, men at det kreves spesialundersøkelser og spesialutstyr som kun gjøres og brukes i forskningsøyemed. Vi kan derfor ikke få påvist ting som fibro, irritabel tarm eller andre tredje smertegruppe-sykdommer/tilstander med undersøkelser for dette, kun ved å først utelukke andre ting og så ty til for eksempel spørreskjema, som ved diagnostisering av fibro.

Bare her lærte jeg utrolig mye og jeg skjønte at mine egne fordommer rundt fibromyalgi som en “psykisk sykdom” og dermed innbilning overhode ikke stemte. Men hva er det som trigger smertene når det ikke er en sykdom eller skade?

Traumer, baby! Stress! Overkjøring av kroppen. Bekymringer. Angst. Depresjon. Annen type smerter (fra de to første kategoriene) som påvirker kroppen i så stor grad at alarmberedskapen skrus på. Overtenking. Ta på seg mer enn man orker. Ta på seg for mye ansvar. Ikke sette grenser. Dårlige og usunne relasjoner.

Med andre ord, høyt stressnivå over tid og uheldige hendelser som ikke bearbeides og helbredes kan sette seg i kroppen som smerter. Det er ikke noe innbilt ved det i det hele tatt. Det er kroppen som desperat ber om ro og helbredelse.

Bli ekspert på egen diagnose, sa overlegen. Så fulgte hun opp med å si at de fleste leger kan altfor lite om denne typen smerter. Og folk flest tror de usynlige smertene er innbilning fordi de sies å være psykiske eller knyttet til psyken. Men alle kan utvikle tilstander med usynlige smerter. Jo mer vi stresser, jo høyere krav vi stiller til oss selv og jo mer vi presser på, jo større blir sannsynligheten for å utvikle fibro.

Det er noe å tenke på i en verden og i et samfunn som konstant vil at vi skal yte mer. Omgivelsene tar ikke vare på oss, det må vi gjøre selv. Det er definitivt også noe å tenke på for alle oss som driver egen business og som jobber beinhardt for å lykkes. Det kan gå på helsa løs.

Jeg gikk gjennom en berg- og dalbane av følelser underveis i kurset. Jeg kjente på sinne for at helsevesenet ikke hadde funnet ut av dette tidligere, for jeg begynte å utvikle kroniske smerter i 20-årene. Jeg kjente på skam for at jeg som ser på meg selv som så tøff, sterk og kapabel har utviklet en pyse-sykdom. Jeg hadde noen tanker om at jeg skal tyne og presse kroppen min gjennom dette, slik at den gir opp og blir normal igjen. Her er det jeg som bestemmer, ikke kroppen. Jeg kjente at jeg gikk i vranglås og at det eneste jeg ville var å late som ingenting, motbevise at jeg har fibro, gønne på og gjøre meg hard.

Men midt oppi vil ikke-følelsene kom andre følelser og overtok. Egenkjærlighet. Omsorg. Medfølelse. Sorg. Jeg kunne se bilder fra livet mitt flimre for mitt indre øye. Det lille barnet i overlevelsesmodus. Den rasende ungdommen. Den unge kvinnen som jobbet så hardt for å holde hodet over vannet, mamma til sin egen datter, fast bestemt på å gi det nye barnet helt andre forutsetninger i livet. Hun som hadde angst og ikke skjønte at det ikke var henne det var noe galt med. Hun som ikke hadde noen følelse av egenverd og trodde at veien til å bli like verdifull som alle andre lå i å være nyttig og jobbe så mye som overhodet mulig. Hun som behandlet seg selv som voksen slik hennes omsorgspersoner hadde behandlet henne i oppveksten. Hun som insisterte på å ha det bra og skape sin egen virkelighet, som gikk i terapi, jobbet med seg selv, fikk traumebehandling og til slutt fant egenverdet og egenkjærligheten.

Nei, jeg kan ikke presse meg selv til en smertefri tilværelse. Helbredelse ligger i å dyrke egenkjærligheten som om livet mitt avhenger av det, for det gjør det.

Jeg lytter videre til kursholderne. Jo mer du prøver å presse deg til å tåle mer, jo mindre tåler du, sier de. Nøkkelen til å tåle mer, og ha mindre smerter, er å aldri presse seg over det vi orker. Spar på energien. Ikke bli for sliten. Lytt til kroppens signaler. Gi deg før du kjenner symptomer på at du har overdrevet. Gjør du det vil du på sikt tåle mer.

Jeg tenker på hodepinen som kommer hver dag. Hver arbeidsdag… Sjelden når jeg har fri (og ikke stresser med noe annet). Skal jeg virkelig gi meg før den kommer? Ikke prøve å jobbe så lenge som mulig etter at den har kommet? Ikke prøve å overvinne kroppen?

Ca. 10 % av de som får konstatert fibromyalgi blir helt friske og alle kan bli bedre, sier kursholderne. Legevitenskapen kan ikke gjøre noe mer for oss enn å informere, så etter dette kurset er det opp til dere. Spørsmålene begynner å komme. Hva med kurbad? Hva med opphold i varmere strøk, vil det hjelpe? Kursholder forklarer: Det er like mye fibromyalgi over hele verden, uansett temperatur. De som føler seg bedre på ferie reagerer ikke på varmen, men fraværet av hverdagens og hjemmets stress. Varme kan for noen bidra med med å få spente muskler til å slappe litt av, noe som kan gi færre smerter, men nøkkelen er fraværet av stress.

Ta gode valg. Reduser stress og bekymringer så mye som mulig. Senk skuldrene. Hvil. Veien til et liv uten smerter ligger i å ta vare på sjelen, sier kursholderen. Amen, tenker jeg som har viet mye av livet og jobben min til nettopp dette budskapet.

Jeg bestemmer meg der og da for å bli en av de ti prosentene. Jeg skal elske meg selv frisk.

Dagen etter kurset kjenner jeg meg sårbar. Jeg kaller det nyfødt-følelsen. Det er en helt bestemt følelse av sårbarhet som kommer med ny innsikt og ny forståelse som gjør at verden ikke er den samme som før. I hvert fall ikke min forståelse av den.

Jeg prøver å tenke tilbake. Når fikk jeg de første uforklarlige smertesymptomene? Når kunne jeg eventuelt ha begynt å snu dette eller fått hjelp av andre til å snu det? Hvis jeg ser bort fra å være i konstant overlevelsesmodus og bare fokuserer på smerte, så fikk jeg de første symptomene rett etter at jeg hadde fylt 13 år. Da hadde jeg en periode med uforklarlige magesmerter. Magesmerter som skulle komme og gå til de til slutt ble en konstant tilstedeværelse mot slutten av 20-årene.

Når jeg tenker tilbake er det så himla logisk. Den høsten jeg fikk første runde med magesmerter var det ekstra hurlumhei i omgivelsene i forbindelse med at mamma og pappa endelig skulle skilles. Seinere fikk jeg omganger med smerter i forbindelse med eksamensperioder da jeg gikk på universitetet. Utløseren var alltid stress. Og fordi jeg hadde ubearbeidede traumer som lå under alt annet så levde jeg i en tilstand av kronisk høyt stress i form av angst.

Denne kroppen vi er, eller er i, alt ettersom hvordan vi oppfatter vår eksistens er helt ufattelig kul og komplisert. Den gir oss kontinuerlig beskjeder om hvordan det står til med oss og hva vi trenger. Når noe er overveldende eller feil for oss begynner den ikke med å sende ekstreme smertesignaler. Neida, den sier ifra mye stillere enn det. Det kan være en vag følelse av ubehag. I magen kanskje. I halsen. Idre uro. Og vi overser det.

Tida går og kroppens alarmsystem tar gradvis sterkere i. Følelsen av uro blir til depresjon. Så til angst. Så panikkangst. Ubehaget i magen blir til kroniske magesmerter og overfølsomhet for en rekke matvarer. Presset i halsen utvikler seg til en konstant følelse av å være kortpustet. Og vi overser og durer på.

Alarmsystemet setter til slutt på alle sirener som finnes, alle tiltak som kan settes i gang for å få deg til å roe ned og sette i gang helbredelsen skrus på for fullt. Du er sjakk matt. Ute av spill. Utbrent. Utmattet. Og føler kanskje at kroppen er en forræder som har sviktet deg?

Det er ikke din skyld at du overser kroppens signaler og kjører på. Dette har vi lært fra vi var veldig små, så det er godt indoktrinert i oss. Rekk opp hånda alle de som ble sendt i barnehage og på skole selv når de var i dårlig form. Det er ikke foreldrene våre sin skyld heller. De ble utsatt for det samme. Det skal bygge karakter, ikke sant. Lære oss styrke. Luke ut eventuell latskap. Forberede oss på voksenlivet.

Voksenlivet er ikke bedre. Vi lever i et samfunn der store maskinerier er i gang kun for å kontrollere oss (hallo NAV) og der den størst fienden ser ut til å være potensiell latskap. Du kan ikke bare være hjemme fra jobb så lenge du trenger det når du blir syk. Nope, det er strikse begrensninger på sånt. Sykmeldinger er ikke alltid så lett å få, hilsen ei som ble kjeftet ut av legekontoret uten sykmelding fordi jeg kunne holde meg til egenmeldingen og så se til å pelle den late ræva mi på jobb og slutte å skape meg.

Arbeidslivet er én ting, men vi utsettes for sosialt press også. Press om å ha stell på alt. Få til alt. Lykkes med alt. Ha energi til alt. Stille opp på alt (med noe hjemmebakt lekkert dandert i en kurv over armen). Har du barn er presset enda høyere (når ble det normalt at barn skal ha fritidsaktiviteter minst fem ganger i uka og så følges og kjøres over-fuckings -alt?).

Skal vi prøve oss på en liten konklusjon til slutt, da?

Hvordan du har det her og nå er viktig for helsa di, både kortsiktig og langsiktig. Kroppen gir deg signaler hele tiden. Når den ber deg roe ned, gjør det. Alle kan få smertelidelser dersom de ikke lytter til kroppen og/eller driver rov på seg selv. Ikke tolerer omstendigheter som gjør deg dårlig. Forhold i familie eller jobb som fører til sterk mistrivsel, ubehag, depresjon, angst eller sinne kan være nok til å gjøre deg syk så ikke hold ut med situasjoner eller folk du kjenner ikke er bra for deg. Kroppen får ikke økt toleransegrense ved at du presser deg eller går på akkord med deg selv. Du er viktig og verdifull. Du fortjener å ha det på en måte som er helsefremmende. Men du må sette alle grenser og hele tiden kjenne etter hva du trenger selv. Ingen andre gjør det for deg. Senk krava til deg selv. Lev på dine egne premisser. Velg egenkjærlighet.