Denne teksten ble først publisert i et nyhetsbrev.

Hei!

Jeg er helt på gråten. Jeg er litt overrasket over følelsen og intensiteten i den. Det jeg føler på er glede, takknemlighet og friheten i å leve meg selv fullt ut og bidra i verden med noe som føles dypt meningsfullt og helt riktig.

Jeg satt dypt konsentrert i å skrive innhold til det nye medlemskapet Stjernekraft, da jeg kom på at jeg har vært så konsentrert om det hele uka at jeg har glemt å skrive til deg. Jeg reiste meg opp, satte meg ned i godstolen på kontoret og kjente etter hva jeg vil skrive om. Det var da tårene kom. Det er verken allergi eller hormoner som står bak. Det er den vidunderlige følelsen av å være tro mot seg selv i både væren og gjøren. Så da blir det det jeg deler med deg i dag.

1. Uforklarlig visshet

Så lenge jeg kan huske har jeg visst at jeg er her for å hjelpe menneskeheten (i hvert fall mange enkeltpersoner) og verden ut av patriarkatets klør og over i en tid styrt av våkenhet, kjærlighet og visdom. Holy crap, det høres grandiost ut. Og det er vel mye av grunnen til at jeg har strittet imot. Frykten for hva andre vil si og synes om jeg sier det som det er og står for det. Jeg har strittet så imot at jeg til og med har påstått at jeg ikke tror vi har noen livsoppgave. Vel, tiden er vel inne for å innrømme at jeg føler at jeg har en slik livsoppgave. Nå kan panikkangsten bare komme, jeg kjenner den røsker i mellomgulvet i dette øyeblikk.

2. Indre visdom

Det var like etter at lillesøsteren min døde i 2018. Jeg sto på kjøkkenet sammen med min kjære venninne Kaja, som hjalp meg med å få i meg mat i den verste sorgstormen. Jeg vil bare dele min visdom med andre, sa jeg til henne. Og jeg vil leve av det. Det er det eneste jeg vil. Snakke med mennesker, være der for dem, hjelpe dem med å se og våkne opp til sine sanne jeg.

Jeg sa det og jeg mente det og jeg følte meg ikke som rett person til å dele noe visdom i det hele tatt. Jeg følte meg fremdeles for liten. Ikke verdig.

3. Gudinnen

Som du kanskje vet er jeg heks. Det innebærer blant annet at jeg påkaller og kommuniserer direkte med ulike guddommer, eller aspekter av den guddommelige kjernen om du vil. I 2019 påkalte jeg den trefoldige Gudinnen og hun ga meg en oppgave. En god stund ventet jeg på motbeskjed. Nei, Stella, du er ikke den rette personen for jobben. Du er for liten. Motbeskjeden kom aldri. Gudinnen holdt fast ved oppgaven hun hadde gitt meg. Først senere, ganske nylig faktisk, innså jeg at oppgaven Gudinnen hadde gitt meg var bemerkelsesverdig lik mitt eget kall. Hjelp mennesker å ta tilbake sin personlige kraft, var oppgaven. Og hun fortalte meg hvordan.

4. Den åndelige veilederen

Over noen år jobbet jeg tett med en nydelig sjel, Mette-Marit (ikke kronprinsessen). Da vi hadde jobbet sammen i et par år, sa hun midt i en samtale: Du har medfødt dyp indre visdom. Du trenger ikke kurs eller utdanning for å hjelpe andre. Du har det i deg. Du er født sånn.

(Jeg føkkings visste det! Så klart jeg visste det. Vi vet jo sånt.)

Hun hjalp meg også med å sette ord på denne egenskapen jeg har. I samtaler med andre, og særlig når jeg bruker tarotkortene som verktøy, får jeg informasjon og innsikter om den jeg prater med, deres liv, frykter, drømmer, egenskaper og muligheter. Du er et orakel, sa Mette-Marit.

Vi trenger ikke tillatelse av noen for å leve ut den vi er. Og likevel kan det å bli sett på denne måten, så likefremt og naturlig, være akkurat det som gir oss nok forståelse av oss selv til å leve ut vår essens.

5. Overgivelse

Jeg har kjempet imot og jeg har prøvd meg på omveier. Jeg har prøvd å snike meg inn bakveier i min egen business og i budskapet mitt. Jeg har stanget hodet i veggen, stampet og kjent på blokkeringer. Jeg har ligget rett ut og vært kjempesyk i flere år og likevel kjempet på i en retning som ikke var riktig. Ikke på lang sikt i hvert fall.

Nå når jeg skriver dette er det to og et halvt år siden jeg satt på sofaen hjemme hos min vakre venninne Margrethe, med et glass rødvin i den ene hånden og en liten kjeks med brie i den andre, og prøvde å sette ord på at jeg måtte skifte retning. Men jeg sa det så forsiktig og jeg fulgte opp med handling så forsiktig at det tok henne to år å forstå hva jeg virkelig mente. Min feil. Sorry, Margrethe.

Jeg har virkelig prøvd å finne en vei som ikke var så direkte. Jeg har for eksempel jobbet som businesscoach siden 2016 i stedet for å hjelpe mennesker på et dypere plan. Jeg har prøvd å gjemme meg bak noe jeg har følt har vært mer stuereint og mindre skummelt.

Universet har ikke spilt på lag. Det har vært så vanskelig å få kunder og tjene til livets opphold. Kroppen har vært nede for telling. Og likevel har jeg insistert på å unngå … hva da? Skjebnen? Livsoppgaven? Gudinnens befaling?

Jo hardere jeg har jobbet, jo mer jeg har insistert, desto verre har det gått. Det har virkelig vært tragikomisk.

Etter nyttår tok jeg et megaskritt i retning av å leve ut meg selv i businessen (eller vise fram hvor rar jeg er, om du vil) og begynte å tilby tarotlesninger. Fy faen, så skummelt det var, men det gikk helt fint. He he, så klart det gjorde det.

I månedene siden det har jeg overgitt meg helt til den jeg er. Til det som skal leves ut og deles i form av businessen min. Det kjennes ut som å kjøre berg- og dalbane. Noe jeg syns er både gøy og skummelt. Såpass skummelt er det at jeg gjør det ikke hvert tiår. Jeg tror faktisk det er ca. 15 år siden sist. Og da hadde jeg glemt hvor skummelt det er, så jeg satte jeg i vognen med en forventning om å kjenne på fart og kiling i magen. Vognen tikker først sakte oppover, oppover og spenningen stiger i kroppen. Så når vi toppen og larven av vogner velter over kanten og det kjennes ut som jeg er i fritt fall og at ingen ting i hele verden kan gå bra. Livet slutter nå. Kroppen lammes og stivner i dødsangst. Og så, i det øyeblikket der jeg aksepterer at jeg er fastspent, ikke har noe kontroll og bare må være med på hele runden, overgir hele kroppen seg til situasjonen og alle cellene kroppen prikker og blinker som om kroppen er i ferd med å løse seg opp.

Det er der jeg er nå. I overgivelsen. Jeg kjenner det i alle cellene i kroppen akkurat som i berg-og dalbanen. Jeg har overgitt meg og jeg endres av det.

Og her sitter jeg nå og blunker bort tårer av takknemlighet og sant å si, bittelitt overvelselse. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Les mer om Stjernekraft her.