Jeg tør ikke, sa personen jeg snakket med.

Jeg tør ikke gå med rød leppestift. Jeg tør ikke ha livesendinger. Jeg tør ikke gå i fargerike klær. Jeg tør ikke poste det jeg egentlig har på hjertet. Jeg tør ikke dele kreativiteten min. Jeg tør ikke følge Drømmen min.

Tør ikke, tør ikke, tør ikke! Og når jeg ikke tør, betyr det at jeg ikke kan.

Jeg har hatt mange slike samtaler, med mange ulike personer. Det er mye vi er redde for! Ikke alle er redde for det samme, selvfølgelig, men det er mye likt som går igjen. Og det er gjerne knyttet til ting som gjør at vi skiller oss ut, er synlige, byr på oss selv (og kreativiteten, produktene eller kunnskapen vår), følger Drømmen eller er oss selv helt og fullt. Eller ting som går ut på å bryte gamle mønstre, om det så bare er å kle oss i andre farger enn vi pleier.

Det er naturlig å være redd for det ukjente og gå varsomt fram med nye ting. Det må til for at en art skal overleve. Men for oss mennesker er frykten intellektuell, ikke knyttet til reell fare. Vi velger, mer eller mindre bevisst, å ikke utfordre frykten for å slippe ubehaget ved den. Vi vet selvfølgelig at vi ikke er i noen reell fare om vi bryter ut av gamle mønstre og tar på oss rød leppestift og en fargerik kjole selv om vi har gått i svart hele livet. Og likevel er verden full av mennesker som fortsetter i den gamle tralten ene og alene fordi det føles skummelt å gjøre den lille endringen.

Vi skaper oss en hel masse ideer om hva som kan skje om vi gjør det vi er redde for, men det er ikke det potensielle ubehaget som stopper oss. Det er vår egen følelse av å være redd vi jobber så hardt for å unngå. Fryktfølelsen og fryktreaksjonene inni kroppen er det vi vil unngå for enhver pris. Så veldig at vi holder oss selv tilbake fra alt vi ønsker oss og drømmer om.

Frykt og fare er ikke det samme!

Når jeg snakker med mennesker om frykt og hva de absolutt ikke kan gjøre fordi de er redde er det ikke sjelden de sier "jammen, det er så lett for deg Stella", når jeg prøver å utfordre frykten deres. "Du er jo ikke redd for noen ting, du", er er en vanlig oppfatning om meg. Og jeg kan skjønne hvorfor. Når noen har utfordret fryktfølelsen sin lenge nok, ser det sånn ut utenfra. Derfor vil jeg dele noen ting med deg som jeg har gjort selv om jeg absolutt ikke turte.

Ting jeg har gjort selv om jeg ikke turte:

• Hatt mine første 50 livesendinger.
• Laget og holdt onlinekurs.
• Invitert til og holdt webinarer.
• Budt på kreativiteten min ved å vise fram strikkedesign og selge strikkeoppskrifter.
• Sendt nyhetsbrev og e-postkampanjer.
• Startet nettbutikk.
• Gå med de klærne jeg ville selv om jeg visste at stilen min ville skille seg ekstremt fra resten av selskapet.
• Få ny kjæreste etter flere dårlige opplevelser og forhold.
• Flytte sammen med den nye kjæresten min!
• Starte AS sammen med en annen person.
• Skrive blogginnlegg og dele med verden.
• Starte youtubekanal og dele videoer der.
• Gå på svart asfalt (jeg har fobi for nylagt asfalt).
• Passere en gravemaskin med kun et par meters avstand (nok en kårni fobi).
• Delta på muntlig eksamen.

Listen er selvfølgelig mye lenger enn dette. Jeg har kjent på alt fra en lett urolig følelse i kroppen til at hele kroppen har vært i total alarmberedskap der det har følt som om jeg faktisk kommer til å dø om jeg gjennomfører.

Det har vært kaldsvetting, skjelving, tissetrang, tørr munn, stotring, kvalme, dissosiering og hyperventilering. Jeg har gruet meg og hatt dommedagsfølelse. Hver eneste fiber i kroppen har sagt "IKKE GJØR DET, FARE FARE".

Jeg har gjort det likevel. Selv om jeg ikke turte. Samtidig som jeg ikke turte. Jeg er ikke fryktløs. Ting er ikke letter for meg enn for andre. Men jeg lar ikke frykt stoppe meg. Og det er faktisk den eneste forskjellen på meg (og andre som gjør de de vil) og alle som ikke gjør det de vil fordi de ikke tør.